fredag 1. februar 2013

”You only love muslims!”



“You like Israel?”
“Yes.”
“You like jews? No, you like muslims, you don’t like jews.”
“That’s not true, we like both. Why do you say that?”
“No, no, you are from Norway, you only love muslims, you don’t like jews”.
“Well that’s not true.”

Slike samtaler oppstår ofte. Og anklager. Vår taxisjåfør i Jerusalem fornekter seg ikke. Norge liker ikke jøder, de liker kun muslimer. Vi møter stadig israelere som kommer med lignende utsagn. Ting er svart-hvitt – enten er man på lag med Israel, eller så er man på lag med araberne. For alle oss som ikke vil eller kan ta stilling til dette valget føles det som om det ikke finnes en gråsone. Det virker som at innstillingen er at man enten er med dem eller mot dem. Med unntak selvfølgelig. De norske ledsagerne var på besøk hos ambassaden i Tel Aviv hvor Vebjørn Dysvik klargjorde Norges standpunkt:

”Norge er ikke mot Israel, Norge er mot okkupasjonen.  Vi gjør det vi kan og fremmer ved enhver anledning at det er best egnet for alle parter å få en slutt på okkupasjonen.”

”Vi er leder i giverlandsgruppen for de palestinske områdene (AHLC), men dette har ikke kjølnet det politiske og bilaterale forholdet til Israel. Norge og norske ministere blir tvert i mot tatt vel i mot og får møter på høyt nivå.”

Og slik er Norges offisielle stilling til Israel. Norge stemte ja til Palestinas oppgradering til observatørstatus i FN. Det gjorde 137 andre land også. Det gjør ingen av disse landene anti-Israel for det. Norge følger utviklingen på Vestbredden nøye, og kritiserer Israel for blant annet unødvendig bruk av makt der det oppstår. I tillegg til å ta sterk avstand fra utvidelsen av ulovlige bosetninger. Altså stort sett det samme som det internasjonale samfunnet ellers gir kritikk og tar avstand fra ut fra brudd på internasjonal rett. Dette er den offisielle holdningen.
I tillegg skrives det mye kritisk om Israel i norsk presse. Dette går tydeligvis ikke forbi israelerne. Det er åpenbart at mange av dem har et klart bilde av mediedekningen internasjonalt. Det hører også med at det sjeldent er klar argumentasjon mot det som skrives, heller en blott avvisning av det. Det i seg selv gjør det vanskelig å føre en åpen diskusjon om situasjonen i Israel og på Vestbredden.
Og så er det Osloavtalen. Høyreorienterte israelere mener den andre intifadaen var et resultat av Osloavtalen, og omtaler opprøret fra palestinerne som Oslo-krigen.

Det er vanskelig å møte argumentasjonen om alle rollene de forskjellige aktørene fra Norge tar. Her og nå kan vi bare ta hensyn til den rollen vi har som ledsagere. Og det er rollen som menneskerettsobservatører. Vi forholder oss nøytrale, men vi viker ikke for brudd på menneskerettigheter. Om vi er fra Norge, Argentina, USA eller Filippinene så er det de tingene vi ser og opplever det vi forholder oss til. Og så reduserer vi de store politiske diskusjonene til hverdagslige møter i taxien, på butikken eller restauranten. Og forhåpentligvis setter vi igjen et litt mer rettferdig inntrykk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar