"Retten til min ektefelle"

Hver lørdag deltar ledsagerne i en diskusjonsklasse i Tulkarm Camp, som er den største flyktningleiren i Tulkarm. Dette er en del av programmet til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten) hvor kvinner skal få anledning til å lære engelsk og få kontakt med verden og mennesker utenfor Palestina. Her opplever vi palestinske kvinners personligheter på en helt annen måte enn når vi ser de anonyme i gata. De er sterke, aktive, interesserte, intelligente, nysgjerrige og morsomme. Som alle andre steder hvor en gruppe kvinner møtes diskuteres det om menn, klær, mat, barn, livet, arbeid. Disse timene de tilbringer her ser de på som en liten virkelighetsflukt fra alt ansvaret hjemme. De er mer fri til å snakke om alt og ingenting. Noen tar seg til og med en røyk. Det er ikke mange anledningene foruten de timene på lørdag de har tid eller mulighet til å møtes. Livet er ikke enkelt i en flyktningleir. Selv om forholdene er normaliserte er det fortsatt stor fattigdom. Mange har mistet ektemannen sin, noen kaller de martyrer, andre sitter i fengsel. De har alle en sterk historie om sin bakgrunn å fortelle, men de forteller det i en tone hvor de ikke vil du skal synes synd på dem. De vil bare dele. Noen ganger er de rådville og ber om hjelp.

Fra prisoners sit in hvor familie og venner av innsatte protesterer mot dårlige forhold i israelske fengsel

Ett av disse tilfellene er Walla Mohammed. Hennes mann sitter i Jalbo fengsel nord for Jenin, på den israelske siden. Han er dømt til 16 år for å ha deltatt i aktiviteter som kan karakteriseres som aktivisme/motstandsbevegelse. De har fire barn i alderen to til ti år. Barna har tillatelse til å møte faren annenhver uke. Hans søster har tillatelse en gang i måneden. Det samme gjelder hans mor. Walla får treffe ektemannen en gang i året. Den ene gangen hun får se ham er det kun et kvarter. Femten minutter. Det rekker ikke til å få unna praten om det trivielle. Det rekker ikke til at verken Walla eller ektemannen Fayez får uttrykt sorg, savn, glede over å se hverandre. Alle i hans familie har i følge den israelske siden mer krav og rett til å treffe ektemannen, far til deres fire felles barn, enn henne. De fleste steder i verden er ektefellen å anse som første pårørende i alle saker. Det samme gjelder i Palestina. Og Israel. Det er ikke normen at palestinske kvinner ikke får treffe sine fengslete ektemenn mer enn en gang i året. Det er noe spesielt med saken til Walla som verken vi eller hun kan forstå. Hun spekulerer i om det har å gjøre med at hennes bror er martyr. Hun mener Israel straffer henne for det. Det ville i så fall uansett være feil, hun har ikke gjort noe galt selv om broren er død, og kan heller ikke straffes eller dømmes for hans handlinger. Hun vil at vi skal hjelpe. Det er vanskelig å vite hvor man skal henvende seg, men vi prøver.
Det er vanskelig til tider å forstå logikken i det israelske rettsystemet, eller utstedelsene av tillatelser. Det er ofte urettferdig, og lite logisk. Ikke bare for de innsatte, men også familien som blir berørt. Vi kan bare prøve å forstå og hjelpe med veiledning til de riktige aktørene som kan bistå på hvilken som helst måte i saker slik som denne.

”You only love muslims!”

“You like Israel?”
“Yes.”
“You like jews? No, you like muslims, you don’t like jews.”
“That’s not true, we like both. Why do you say that?”
“No, no, you are from Norway, you only love muslims, you don’t like jews”.
“Well that’s not true.”

Slike samtaler oppstår ofte. Og anklager. Vår taxisjåfør i Jerusalem fornekter seg ikke. Norge liker ikke jøder, de liker kun muslimer. Vi møter stadig israelere som kommer med lignende utsagn. Ting er svart-hvitt – enten er man på lag med Israel, eller så er man på lag med araberne. For alle oss som ikke vil eller kan ta stilling til dette valget føles det som om det ikke finnes en gråsone. Det virker som at innstillingen er at man enten er med dem eller mot dem. Med unntak selvfølgelig. De norske ledsagerne var på besøk hos ambassaden i Tel Aviv hvor Vebjørn Dysvik klargjorde Norges standpunkt:

”Norge er ikke mot Israel, Norge er mot okkupasjonen.  Vi gjør det vi kan og fremmer ved enhver anledning at det er best egnet for alle parter å få en slutt på okkupasjonen.”

”Vi er leder i giverlandsgruppen for de palestinske områdene (AHLC), men dette har ikke kjølnet det politiske og bilaterale forholdet til Israel. Norge og norske ministere blir tvert i mot tatt vel i mot og får møter på høyt nivå.”

Og slik er Norges offisielle stilling til Israel. Norge stemte ja til Palestinas oppgradering til observatørstatus i FN. Det gjorde 137 andre land også. Det gjør ingen av disse landene anti-Israel for det. Norge følger utviklingen på Vestbredden nøye, og kritiserer Israel for blant annet unødvendig bruk av makt der det oppstår. I tillegg til å ta sterk avstand fra utvidelsen av ulovlige bosetninger. Altså stort sett det samme som det internasjonale samfunnet ellers gir kritikk og tar avstand fra ut fra brudd på internasjonal rett. Dette er den offisielle holdningen.
I tillegg skrives det mye kritisk om Israel i norsk presse. Dette går tydeligvis ikke forbi israelerne. Det er åpenbart at mange av dem har et klart bilde av mediedekningen internasjonalt. Det hører også med at det sjeldent er klar argumentasjon mot det som skrives, heller en blott avvisning av det. Det i seg selv gjør det vanskelig å føre en åpen diskusjon om situasjonen i Israel og på Vestbredden.
Og så er det Osloavtalen. Høyreorienterte israelere mener den andre intifadaen var et resultat av Osloavtalen, og omtaler opprøret fra palestinerne som Oslo-krigen.

Det er vanskelig å møte argumentasjonen om alle rollene de forskjellige aktørene fra Norge tar. Her og nå kan vi bare ta hensyn til den rollen vi har som ledsagere. Og det er rollen som menneskerettsobservatører. Vi forholder oss nøytrale, men vi viker ikke for brudd på menneskerettigheter. Om vi er fra Norge, Argentina, USA eller Filippinene så er det de tingene vi ser og opplever det vi forholder oss til. Og så reduserer vi de store politiske diskusjonene til hverdagslige møter i taxien, på butikken eller restauranten. Og forhåpentligvis setter vi igjen et litt mer rettferdig inntrykk.